Abrakadabra.
... En gutt i klassen min på barneskolen begynte sin karriere som player da han var omtrent ti år gammel. Han var veldig søt av seg, men han hadde altså en liste over de peneste jentene i hele kommunen hengende på veggen sin (jeg tror faktisk jeg stod på den, et stykke nede). Tjue stykker eller noe sånt. Øverst stod navnet Trine. Jeg fikk først se henne på skolemesterskap på ski, samme vinter. Denne gutten prøvde å flørte med henne igjennom bussvinduet. Det gikk ikke aldeles bra. Hun sendte ham et ikke-veldig-tvetydig blikk og en pen gest med hånden, og snudde seg bort, men jeg rakk å se henne likevel. Hun var svært pen.
Det var første gangen jeg så Trine Alexandra, og seks år senere flyttet vi sammen etter en sommer full av twilight-musikk, våkne netter og iskrem. Hun er den jeg må fortelle ting til for å innse at de har skjedd.
... På slutten av første klasse skulle det begynne en ny gutt. Han kom på besøk, bare først. Gjorde ikke så mye vesen av seg. Bare kikket veldig nøye på korktavla. Venninnen min og jeg snek oss nærmere, og så utbrøt hun: "...oi!", for hun hadde oppdaget hvor høy han var. Mye høyere enn noen av oss. Han het Joackim, hørte vi.
I dag kaller jeg ham broren min.
... I sjuende var vi på enda et skolemesterskap, i friidrett denne gangen. Ved siden av lengdegropa var det to jenter som holdt på å le seg skakke fordi de hadde tatt hverandres bukser ved en feiltagelse, og de hadde absolutt ikke samme størrelse. Jeg hørte en av dem kalle den andre, ei jente med lysebrunt hår og store blågrå øyne, "KC". Det var underlig å høre, for vanligvis tenkte jeg at det mest var gutter som fikk sånne kallenavn.
Ett år senere, mens vi trasket langs asfalten, bestemte vi at en dag skulle vi synge part of your world fra the little mermaid sammen, for vi elsket disneyfilmer begge to, og hun hadde lært den sangen på piano.
I vinter sang vi den. Hun spilte piano.
... Jeg reiste på 4H-leir i femte klasse. Det var ei jente fra nabogrenda der også; hun så ut som en engel med det lyse håret og de uskyldige øynene. Hun var rolig og ettertenksom av seg, og jeg ble glad av å se på henne: "endelig, noen andre som også er litt forsiktig i livet."
Drøye fem år etter startet vi en NF-ungdomsgruppe i kommunen. I oktober holdt vi presentasjon sammen på konsert, foran et stappfullt amfi, om minearbeid.
... Første gang jeg deltok på ukm var i åttende. Jeg var kjempenervøs og redd for å være yngst av alle, men det var faktisk noen andre der på min alder. Jeg la særlig merke til ei jente fra en annen kommune som sang duett med søsteren sin. Hun hadde sånn utstråling at jeg ble aldeles fascinert. Jeg fant ut at hun het Aina. Jeg så henne igjen hvert år - hun ble en like trofast deltager som jeg, men jeg torde ikke snakke med henne eller søsteren. Jeg bare innså at jeg likte denne jenta uten egentlig å ha møtt henne. Det var omtrent på den samme tiden at jeg også innså at Wicked game av Chris Isaak er en av de skjønneste kjærlighetssangene som finnes.
Nå er Aina og jeg hverandres faste kritikere og deler den samme forfatterdrømmen. For noen uker siden var vi på boklansering sammen - den første litterære begivenheten noen av oss har vært med på; Regnsyntesen.
... Og en mandag ved starten av dette skoleåret kom jeg inn i gangen utenfor klasserommet hvor den samme Aina satt, sammen med en gutt fra Nord-Norge som hadde på seg den stiligste hatten jeg har sett noensinne og som hilste på meg som om han hadde kjent meg hele livet.
... Noen måneder senere skrev jeg i planleggeren min at faen, Ingeborg, nå skal du ta deg sammen og bli bedre kjent med Martin Gunnar.
... For omtrent trettitre dager siden sa han til meg, helt ut av det blå, at du, vi må stikke av et sted og drikke kaffe i morgen.
... For omtrent trettito dager siden spilte han Wicked Game for meg uten å ane hvor mye den sangen betyr i hodet mitt, kysset meg og påstod av alle absurde ting at kanskje jeg nå skjønte at han likte meg.
... Og for omtrent atten timer siden våknet jeg med armene hans rundt meg, og de passet der bedre enn mine egne.
... Og jeg har på den samme hatten mens jeg skriver alt dette og tenker: Hva om jeg hadde visst at en gang i fremtiden...
